lørdag 12. desember 2009

Last day at work


 Kristina with Esther on her arm, Damaris, Miriam, Pamela, Elise and Audi with Matei or "Pluggen" as we named him.


It's weird, having had our last day in Mathare and in the Day Care. I haven't given it much thought, but when the day finally came I dint want it to end.
Working in the Day Care have not always been easy or fun, and we have had our share of difficult days at work, but the memories and the experienc that I have left is so much worth it! I'm really gonna miss that place, and all the kids.
The hardest part it to leave the ones we have gotten to know. The ladies in the Day Care, the friends at Mathare Worship Center and all the kids.


On this last day, we got the oppertunity to test our self for HIV. Ruth, one lady who's working at MWC, did the test on us,and no, I did not have HIV, but there are so many others that have. Everyday she meets people who wants to know their status. 2 out of 10  in Mathare have HIV, and kids as young as the age 10 get there to get themself tested.
Ruth told us that most of the girls at the school were we work, have allready had their sexual debute. These are kids from 6 to 12-13 years old. The ones they have sex with could be their father, uncles, "friends" of the father and so on. Often the mother knows, but in fear to loose their only income, the rapes stay unreported.
The reality is hard and unfear.

It's hard to leave, not knowing what will happend to them. But our God is greate, and I know that He will take care of them. 





I'll miss you all!

tirsdag 1. desember 2009


Nå tenner vi det første lys, alene må det stå.
Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå.

torsdag 19. november 2009

Herlige Afrika!

Nå har vi vært i Kenya en stund, 7 uker for å være helt eksakt, og stadig oppdager vi nye ting som bare er så morsomt at de simpelten MÅ på bloggen
Her er lista:
  • Lovsangsleder på styremøter
  • Restauranter der en må spørre om de serverer mat
  • Busser som koster mer når det regner
  • Melk som har en holdbarhetsdato på to dager
  • Kjøre buss med Mathare United, herlige menn! (Kenyas svar på Rosenborg og Brann)
  • Folk som kaller deg feit, men mener det som et kompliment
  • Bryllup der presten er forsiknka og der festen er over klokka halv fem på ettermiddagen
  • Folk som følger en hjem selv om det bare er 200 meter å gå
  • Daglige komplimenter om hvor vakker du er (tips til guttene hjemme i Norge..)
  • Høy musikk på busser og med skilt der det står: If you think the music is to loud, then you are to old
  • En håndhilser på hverandre hver gang en møtes, selv om en har møtt hverandre før på dagen
  • Mobilsvar der man får beskjeden: You are not allowed to call this number
Lista kunne vært dobbel så lang...

Og jeg har hatt besøk av Gjermund! 
 Kenya is GREATE!



Foto: Gjermund Ø.



  Foto: Gjermund Ø.

lørdag 7. november 2009

Thanks!

I just want to thank all you out there who have been praying for me and the family that lost their baby.
We haven't heard from the family, but the one thing we got to know was that the baby who died was a one year old boy, and he was their only child. I want to encourage all of you that belive in the power of prayer, to continue praying for the family.
The four of us are getting more and more attached to the work we are doing in Mathare, and especially in the Day Care. We are now spending as much time as possible with the kids, and we are enjoying every minute with the kids!
Once again, thank you all for your support, and it's really good to know that you have prayed for us and the family.
Stay blessed!

torsdag 29. oktober 2009

En tung dag på jobb, og et urettferdig liv..

Aldri i livet hadde jeg trodd at dette var noe som jeg skulle oppleve. Ingen hadde forberedet oss på det, og ingen hadde fortalt oss at dette skjer.
Tirsdag 27.10.09 var en dag jeg aldri vil glemme.

Day Care. Et skur med over 30 små barn og kun 3 voksne. Inne er det varmt og trangt om plassen. En benk ved veggen. Benken barnehagetantene legger de små barna når de skal sove.
Hvem skulle vel noen gang tro at et av de små barna aldri skulle våkne igjen?

Jeg får øye på en klesbylt på benken, men like etter ser jeg at det slett ikke er noe klesbylt, men et lite barn. Et lite barn som ikke er mer enn 6-8 mnd ligger der, på benken, på magen, med hode ned mot madrassen.
Ingen barn som sover ligger med hode ned mot puta.
Jeg tar tak i armen til barnet og snur det forsiktig rundt. Selv om hudfarga er mørk, er den lille hvit i ansiktet, og leppa er lilla. Ingen reaksjon. Ingen tegn til liv.
Tanker som "Dette kan ikke skje", "Slikt skjer bare ikke. Bare vent, snart våkner den nok", svirrer rundt i hodet. "Kjære Gud, la det leve!"
Men ingenting, bare et lite barn som ligger der livløst.
 Kroppen min skjelver og jeg ser meg forvirra rundt. De andre ser ut til å ikke merke at noe er skjedd.
Det kjennes ut som en evighet, en evighet før jeg får kontakt med de som jobber der. Ting skjer, men ikke slik jeg hadde trodd.
Alt går så sakte og rolig. Ingen panikk, ingen sirener i det fjerne, ingen som prøver å vekke opp den lille, og ingen spørsmål.

Tantene vifter med lommetørkler for å skape litt luft til den lille, men det er forsent. Jeg har trekt meg unna, redd for å gjøre noe galt. Jeg prøver å spørre hva som har skjedd, men svaret kommer på swahili, men ansiktsutrykket sier alt. Den lille er død. Det er ikke noe å gjøre.
 
Livet er urettferdig.
Tanken slår meg etterpå. Hadde dette hent i en norsk barnehage ville politiet kommet, det ville blitt avhør og etterforskning. Ambulansen ville vært på plass ikke lenge etter.
Men her skjer det ingenting. Barnet blir bært bort bra Day Care'n og inn på kontoret. Ikke lenge etter kan vi høre ei dame som skriker høyt. Det stikker i hjertet, og tårene strømmer på.
Vi venter på at noen skal spørre hva som skjedde, at noen spør hvordan jeg fant den lille, men igjen, ingenting.
121 av 1000 barn som blir født i Kenya, dør før de er fylt 5. I Norge er det 4 av 1000. Er det rart ingen reagerte med skrik og panikk? Hvem klarer vell å planlegge hvor mange barn de skal ha når de vet at sannsyligvis vil en del av de barna dø før de blir stor?
Tisdag 27.10.09 ble dette lille barnet en del av den statistikken.
Vi kan dra hjem. Øynene er røde og hovne.

En tung og vanskelig dag på jobben, og et urettferdig liv. Men Gud så lille meg i all denne elendigheten. Han var med meg, selv om det ikke var jeg som hadde det værst. Dagens bibelord den dagen var fra 1.Tessalonikerne 4.13-18. Gud er stor.